På øyene Leka og Vega og ved fjellet Torghatten finner du bergarter som tilhører alle de tre hovedtypene:

1. Størkningsbergarter
2. Avsetningsbergarter
3. Omvandlingsbergarter

Størkningsbergarter (magmatiske bergarter)

Som navnet tilsier er størkningsbergartene dannet i forbindelse med størkning, og i den sammenheng er øya Leka unik, med mange typer størkningsbergarter. De deles i tre undergrupper ut i fra dannelse. Innafor hver av disse gruppene deles bergartene inn etter mineralinnhold.

Dypbergarter dannes dypt nede i jordskorpa der store kamre med flytende smelte sakte størkner til stein, og utvikler krystaller som er synlige for øyet. Den vanligste dypbergarten på kontinentene er granitt (fig. 1), og på havbunnen gabbro.

Gangbergarter dannes i smelteganger lenger oppe i jordskorpen, av smelte som har sitt utspring fra smeltekamrene. Normalt er krystallene mer finkornige enn i dypbergartene på grunn av raskere størkning.

Dagbergarter er rett og slett lava som har størknet på overflaten, fra vulkanutbrudd på land eller på havbunnen, vanligvis langs de midtoseaniske ryggene.  Lava størknet på havbunnen er mørk og har høg egenvekt, da mørke mineraler vanligvis har høyere egenvekt enn lyse mineraler, og kalles basalt (fig. 2). Lava som størkner på land er ofte lysere, og inneholder gjerne lette mineraler som kvarts og feltspat, for eksempel til en rhyolitt.

På Leka er det også funnet en annen bergart som er veldig sjelden, nemlig størknet mantel, fra sonen under havbunnskorpa. For de mer interesserte hard-rockere kan det nevnes at bergarten er kalt en peridotitt, med en høyere spesifikk gravitet enn havbunnskorpe. Bergarten er egentlig en variant av denne peridotitten, en harzburgitt, bestående av mineralene olivin og pyroksenen enstatitt (fig. 3). Begge disse har en spesifikk gravitet på c. 3,3, vesentlig høyere enn ren kvarts som ligger på 2,65. Dette forholdstallet refererer seg til vann, som normalt har et forholdstall på 1,0. En idealisert oppbygging av bergarter fra havbunnskorpe øverst til mantel underst  er vist i egen figur.

Trykk på bildene under for forstørrelser.

Figur 1: Bilde av en typisk granitt, med synlige, lyse mineralkorn (hovedsakelig feltspat og kvarts) og det ses ikke lagdeling eller strukturer. Bildet er tatt av en flyttblokk på Leka.

Figur 2: Den typiske overflaten av basaltisk lavastein med mye olivinmineraler (peridotitt) er forvitret til en gul hinne, og er svært mørk rett under overflaten.

Figur 3: Til venstre ses en lagdelt peridotitt, en dunitt,  fra dypt nedi havbunnskorpen, og til høyre en bit av mantelen, en bergart kalt harzburgitt, også en peridottitt, men som består av en blanding av mineralene olivin og pyroksen. Den har en mye mer knudrete overflate og tettere lagstruktur.

Avsetningsbergarter

Avsetningsbergarter, gjerne kalt sedimentære bergarter, dannes ved nedtæring. transport, avsetting og herding av korn. Disse kornene avsettes som sedimenter, og herdes normalt sakte ved at kornene blir presset mot hverandre under stort trykk, slik at de kittes sammen ved nydannelse av mikroskopiske mineraler i kontaktflaten mellom kornene. Dette er kalt diagenese. Størrelsen på kornene er avhengig av hvilke prosesser de har vært gjennom. Ved en isbre blir fjellet plukket i stykker i store og små korn ved frostforvitring, der vann fryser i sprekker i fjellet og sprenger fjellet, eller slipt til steinmel under breen. Breen klarer å frakte med seg alt dette og avsetter det som morenemateriale, som gjerne består av sedimenter med alle kornstørrelser representert. Størkna morenemateriale kalles tillitt og finnes i Øst-Finnmark (Bigganjarga). Elva, vinden eller bølgene klarer ikke å ta med seg korn i alle kornstørrelser og frakte de over en viss avstand, til det er ikke kreftene store nok, så sedimenter og sedimentære bergarter fra disse avsetningsmiljøene består gjerne av stein, grus og sand, og kan danne for eksempel sandstein og konglomerat (fig. 4 og 6). Felles for sedimentære bergarter er at man ofte kan se lagdeling, dannet under avsetning, men av og til er denne lagdelingen ikke synlig, eller eksisterer ikke, noe som er vanlig i morenemateriale.

Figur 4: Denne gråaktige bergarten nordøst på Leka har ikke synlig lagdeling, men er likevel en typisk sandstein, sannsynligvis avsatt ved eller like utafor ei strand. Selv om du ikke kan se det er det sannsynligvis noe luftrom mellom sandkornene bergarten er bygd opp av. Slike bergarter er derfor vanlige reservoar-bergarter, hvor olje og gass kan lagres, som under havbunnen i Nordsjøen og Norskehavet.

Figur 5: Bildet viser konglomerat, som her består av gruskorn avsatt i en finere grunnmasse. Dens opprinnelig kan ha vært en gammel strand- eller elveavsetning.

Omvandlingsbergarter

Bergarter og sedimenter kan, når trykket og temperaturen under overflaten er stort nok, omvandles til nye bergarter, til såkalte omvandlingsbergarter (metamorfe bergarter). De opprinnelige mineralene omdannes til nye, som gjerne legger seg i atskilte lag eller soner (kalt foliasjon). Noen omvandlingsbergarter er lite omvandlet, der temperatur- og trykkøkningen har vært moderat. Eksempler på dette er leirskifer fra havbunnsleire (fig. 6) og grønnskifer fra havbunnsskorpe (fig. 7). Noen typer skifre er litt mer omvandlet, som glimmerskifer. Det finnes også bergarter som er mye omvandlet, under høyt trykk og temperatur. Et vanlig eksempel er gneiss.

I en skifer legger plateformete glimmermineraler seg i tynne lag, som lett spaltes i flak da bindingene mellom de forskjellige glimmerflakene er svake. Dette kalles skifrighet og har gitt navnet til denne bergarten. I gneissen legger forskjellige mineraler seg lagvis, ofte med vekslende lyse og mørke mineraler, og er opphavet til den såkalte gneissige strukturen i bergarten. Gneis er oftest motstandsdyktig mot forvitring, siden de inneholder lite eller mangler glimmer-mineraler.

Figur 6: Bildet viser en rødfarget skiferbergart. Det er en leirskifer, og fargen på bergarten skyldes påvirkning fra den omliggende vulkanismen som fant sted da leire opprinnelig ble avsatt på havbunnen.

Figur 7: Bildet viser en grønnfarget flyttblokk nordøst på Leka, med klar lagdeling. Den er en typisk omvandlingsbergart, en grønnskifer, der olivin-rik havbunnskorpe har blitt omvandlet til en skifer.

Figur 8: Bildet viser en blokk fra en gneisbergart, med en typisk gneissig struktur.